Følg Drømmene dine

In early october 2010 I brought a bunch of friends with me to Haugesund, Norway and for one night only we became Captain Frodo's Carnival of Dreams. (To read a review in Norwegian click here.) The show was sold out and got a great five star review in the local paper. Further I was contacted by a journalist from Haugesund Avis and asked to write a piece for the paper. What follows here is that piece as it appeared on 13th of October, 2010.

Hope you like and understand it. If your Norwegian is rusty scroll down and click below for a rough translation.

Etter å ha vært borte siden 1996, kom jeg

hjem til Haugesund for en kveld for å

vise hvem jeg har blitt siden sist.

Jeg er ikke lenger bare Frodo Santini,

jeg er også, eller snarere, Captain Frodo,

The Incredible Rubberman. Veien dit var

ikke lett å finne.

Det finnes ikke noe opplæringskontor

som skaffer plass på en gumminannsbedrift.

Vil man, må man være fleksibel og

plukke opp lærdom der man finner det.

Jeg begynte min karriere som assistent i

Santini’s Magishow. Det høres gjerne

stort og imponerende ut. Det var det vel

også, på sin måte, men det var bare meg

og pappa – Store Santini og Santini Junior.

På åttitallet var det oss to som var sirkusmiljøet

i Haugesund.

En så snever interesse reiste mange

spørsmål om mine valg og verdier.

«Koffår syns du de e’ så kjekt å øva på

syke triks?»

"Fiskarane" og Bykjirkå

«Ka ti’ ska’ du få ein skikkelige jobb?’

Spørsmål enhver kunstnersjel stiller

seg selv. Tvilen er der alltid. Nok til å

slukke gløden i et barnehjerte. Jeg

trengte et større sirkusmiljø før gløden

døde. En plass jeg kunne bli akseptert

for den jeg var. Ingen spørsmål stilt.

Den som intet våger, intet vinner. En som

akkurat er blitt ferdig på skolen, har

fullført Ex.phil., har et hode fullt av tanker

og et hjerte som banker for ting som

han tror på, som ikke har studiegjeld

fordi han har gjort gateshow og laget

ballongdyr på det nyåpnede Amanda

senteret – har lite å tape.

Dette er en god tid å ta sjanser. Finne

seg selv og gjøre drøm til virkelighet. Å

mane en drøm til liv er en dans på roser.

Myke føtter, skarpe torner. Bloddråper

en ikke kan skille fra knuste rosenblad.

Vondt og vakkert på samme tid.

Edinburgh-festivalen 1998. Jeg har

begynt et gateshow. Jeg setter kofferten

ned og begynner å samle folk. Når jeg

snur meg har noen stjålet kofferten med

alt jeg eier. Pass på tingene, sier Verden.

Jeg bor i en Ford Transit, våkner

febersvett, kondens på veggene. Jeg har

bronkitt. Helst vil jeg sove, men kjører til

Covent Garden. Trenger penger til antibiotika

for å bli kvitt bronkitten.

Etter showet, teller jeg opp det i hatten

og ser at jeg fremdeles ikke har nok.

Skjelven begynner jeg på ‘an igjen. Du

må lage en bedre finale, sier Verden.

Glastonbury-festivalen 2000. Et stappfullt

sirkustelt reiser seg når jeg endelig

slenger tvangstrøya i scenegulvet.

Nå begynner det å komme seg, sier

Verden. Applausen lokker drømmen litt

nærmere virkeligheten.

Haugesund

Som oppdagelsesreisende i sirkusverdenen,

beskrevet på de hvite sidene

bakerst i atlaset, fant jeg litt etter litt

andre som delte min drøm og som ville

henge seg på min ekspedisjon.

Jeg samlet hjelpere med ferdigheter

minst like utrolige som Askeladdens.

Med dem dro jeg drømmen helt inn. Vi

skapte en ny virkelighet.

På flyet til Helganes slumrer jeg. «Du

blir aldri stor i Haugesund» sniker seg

inn i min bevissthet. London, Paris, New

York, ikke noe problem, men Haugesund?

Vil de forstå? Tvilen er der alltid.

Veien ut i det ukjente er lang og

kronglet. En ung kunstner uten form,

med lite å fortelle bortsett fra et rop fra

lengst inne i sjelen.

Utydelige ord med ingen annen

mening enn at de vil bli hørt. Små spirer

The Great Santini Enjoying the show.

av det romantikerne kalte Håpets Blå

Blomst, så sarte og sårbare.

Hvor kult hadde det ikke vært om Haugesund

var et drivhus for disse spirene, og

at haugesunderne var frivillige og entusiastiske

gartnere, så unge spirer slapp å

reise for å vokse seg sterke.

P Byscenen sitter jeg tre meter

over bakken, på toppen av en vaklevoren

stabel blikkbokser.

Captain Frodo’s Carnival of Dreams

spiller en kveld i Haugesund. Jeg ser

publikum tørke svette håndflater på

bukser og kjoler. Stolthet i øynene deres.

De forstår. Jeg er kommet hjem. Full

sirkel. Jeg er akseptert, ingen spørsmål

stilt. Min drøm har blitt virkelig – også

for dem. En vakker virkelighet de trygt

kan flykte til. En virkelighetsflukt til min

virkelighet.

Følg drømmene dine, mine damer og

herrer. Våg å drøm. Jeg ville bli den

Utrolige Gummimannen – nå er jeg det.

Sier jeg fra stabelen.

 For the few of you not quite up on your Norwegian I did a google translate of it for you. (It is funny at times...)

After having been away since 1996, I came home to Haugesund for a night to show who I  have become. I am no longer just Frodo Santini, I am also, or perhaps rather, Captain Frodo, The Incredible Rubberman. Way was not easy to find. There is no vocational office that provide work at a rubberman-shop. If you want to, you have to be flexible and pick up the lesson where you find it. I began my career as an assistant in Santini's Magic Show. It sounds large and impressive and it was too, in its own way, but it was just Dad and me -  the Great Santini and Santini Junior. In the eighties it was us two who were circus environment in Haugesund. Such a narrow interest raised many questions about my choices and values. "How come you like to practice all those sick tricks? " "When are you gonna get a real job?' Question any artist soul asks themselves. Doubt is always there. Enough to put out the glow in a child's heart.  

I needed a bigger circus environment before the glow died. A place I could be accepted for who I was. No questions asked. Nothing ventured, nothing gained. One that just been completed at school, completed Examin philosophicum, a head full of thoughts and a heart that beats for things he believes in, who do not have student loans because he did street shows and made balloon animals at the newly opened Amanda Shopping Centre - has little to lose. This is a good time to take chances. Finding themselves and make the dream a reality. To conjure a dream to life is a bed of roses. Soft feet, sharp thorns. Blood Drops one can not distinguish from crushed rose petals. Painful and beautiful at the same time. 

Edinburgh Festival 1998. I started a street show. I put my suitcase down and start to bring people together. When I turn around, some stolen suitcase witheverything I own. Watch your stuff, says the World. 
I live in a Ford Transit, wake in fever, sweating, condensation on the walls. I have bronchitis. Preferably, I would sleep, rather than drive to Covent Garden but I need money for antibiotics to get rid of the bronchitis. After the show, I count up there in the hatand see that I still do not have enough. Shaky start I 'an again. You must make a better finale, says the World. 
Glastonbury Festival 2000. A packed circus tent rises when I finally throw the straigh jacket on the stage floor. It's getting there, says The World. The Applause entice the dream a littlecloser to reality. 
As an explorer in the circus world, described in the white pages back of the atlas, I found, little by little, others who shared my dream and who would hang on my expedition. I collected helpers with skills at least as amazing as Askeladden's. (Famous Norwegian fairy tale character.) Together with them we pulled my dream into reality.
 
On the plane to Helganes I slumber. "You never get big in Haugesund "sneaks into my consciousness. London, Paris, New York, no problem, but Haugesund? Will they understand in my home town? The doubt is always there. 

The road into the unknown is long and crooked. A young artist without form, with little to say except a cry from the furthest recesses of his mind. Unclear words with no other meaning than that they want to be heard. Small sprouts of what the Romantics called Hope's Blue Flower, so delicate and vulnerable. How cool would it have been if Haugesund was a hotbed for these seedlings, and that Haugesundians were voluntary and enthusiastic gardeners, so the young artist sprouts did not have to journey to grow strong.
At Byscenen I sit three meters above ground, on top of a rickety stack of tin cans. Captain Frodo's Carnival of Dreams has a one night stand with Haugesund. I look out and see someone in the audience wiping sweaty palms on his pants. Pride in their eyes. They understand. I have come home. Full circle. I'm accepted, no questions asked. My dream has come true - even for them. A beautiful reality they can sagely run away to.  Escapeism to my reality.Follow your dreams, ladies and Gentlemen. Dare to dream. I wanted to be the Incredible Rubber Man - and now I am. I say from the stack of cans.