In early october 2010 I brought a bunch of friends with me to Haugesund, Norway and for one night only we became Captain Frodo's Carnival of Dreams. (To read a review in Norwegian click here.) The show was sold out and got a great five star review in the local paper. Further I was contacted by a journalist from Haugesund Avis and asked to write a piece for the paper. What follows here is that piece as it appeared on 13th of October, 2010.
Hope you like and understand it. If your Norwegian is rusty scroll down and click below for a rough translation.
Etter å ha vært borte siden 1996, kom jeg
hjem til Haugesund for en kveld for å
vise hvem jeg har blitt siden sist.
Jeg er ikke lenger bare Frodo Santini,
jeg er også, eller snarere, Captain Frodo,
The Incredible Rubberman. Veien dit var
ikke lett å finne.
Det finnes ikke noe opplæringskontor
som skaffer plass på en gumminannsbedrift.
Vil man, må man være fleksibel og
plukke opp lærdom der man finner det.
Jeg begynte min karriere som assistent i
Santini’s Magishow. Det høres gjerne
stort og imponerende ut. Det var det vel
også, på sin måte, men det var bare meg
og pappa – Store Santini og Santini Junior.
På åttitallet var det oss to som var sirkusmiljøet
i Haugesund.
En så snever interesse reiste mange
spørsmål om mine valg og verdier.
«Koffår syns du de e’ så kjekt å øva på
syke triks?»
|
"Fiskarane" og Bykjirkå |
«Ka ti’ ska’ du få ein skikkelige jobb?’
Spørsmål enhver kunstnersjel stiller
seg selv. Tvilen er der alltid. Nok til å
slukke gløden i et barnehjerte. Jeg
trengte et større sirkusmiljø før gløden
døde. En plass jeg kunne bli akseptert
for den jeg var. Ingen spørsmål stilt.
Den som intet våger, intet vinner. En som
akkurat er blitt ferdig på skolen, har
fullført Ex.phil., har et hode fullt av tanker
og et hjerte som banker for ting som
han tror på, som ikke har studiegjeld
fordi han har gjort gateshow og laget
ballongdyr på det nyåpnede Amanda
senteret – har lite å tape.
Dette er en god tid å ta sjanser. Finne
seg selv og gjøre drøm til virkelighet. Å
mane en drøm til liv er en dans på roser.
Myke føtter, skarpe torner. Bloddråper
en ikke kan skille fra knuste rosenblad.
Vondt og vakkert på samme tid.
Edinburgh-festivalen 1998. Jeg har
begynt et gateshow. Jeg setter kofferten
ned og begynner å samle folk. Når jeg
snur meg har noen stjålet kofferten med
alt jeg eier. Pass på tingene, sier Verden.
Jeg bor i en Ford Transit, våkner
febersvett, kondens på veggene. Jeg har
bronkitt. Helst vil jeg sove, men kjører til
Covent Garden. Trenger penger til antibiotika
for å bli kvitt bronkitten.
Etter showet, teller jeg opp det i hatten
og ser at jeg fremdeles ikke har nok.
Skjelven begynner jeg på ‘an igjen. Du
må lage en bedre finale, sier Verden.
Glastonbury-festivalen 2000. Et stappfullt
sirkustelt reiser seg når jeg endelig
slenger tvangstrøya i scenegulvet.
Nå begynner det å komme seg, sier
Verden. Applausen lokker drømmen litt
nærmere virkeligheten.
|
Haugesund |
Som oppdagelsesreisende i sirkusverdenen,
beskrevet på de hvite sidene
bakerst i atlaset, fant jeg litt etter litt
andre som delte min drøm og som ville
henge seg på min ekspedisjon.
Jeg samlet hjelpere med ferdigheter
minst like utrolige som Askeladdens.
Med dem dro jeg drømmen helt inn. Vi
skapte en ny virkelighet.
På flyet til Helganes slumrer jeg. «Du
blir aldri stor i Haugesund» sniker seg
inn i min bevissthet. London, Paris, New
York, ikke noe problem, men Haugesund?
Vil de forstå? Tvilen er der alltid.
Veien ut i det ukjente er lang og
kronglet. En ung kunstner uten form,
med lite å fortelle bortsett fra et rop fra
lengst inne i sjelen.
Utydelige ord med ingen annen
mening enn at de vil bli hørt. Små spirer
|
The Great Santini Enjoying the show. |
av det romantikerne kalte Håpets Blå
Blomst, så sarte og sårbare.
Hvor kult hadde det ikke vært om Haugesund
var et drivhus for disse spirene, og
at haugesunderne var frivillige og entusiastiske
gartnere, så unge spirer slapp å
reise for å vokse seg sterke.
P Byscenen sitter jeg tre meter
over bakken, på toppen av en vaklevoren
stabel blikkbokser.
Captain Frodo’s Carnival of Dreams
spiller en kveld i Haugesund. Jeg ser
publikum tørke svette håndflater på
bukser og kjoler. Stolthet i øynene deres.
De forstår. Jeg er kommet hjem. Full
sirkel. Jeg er akseptert, ingen spørsmål
stilt. Min drøm har blitt virkelig – også
for dem. En vakker virkelighet de trygt
kan flykte til. En virkelighetsflukt til min
virkelighet.
Følg drømmene dine, mine damer og
herrer. Våg å drøm. Jeg ville bli den
Utrolige Gummimannen – nå er jeg det.
Sier
jeg fra stabelen.
For the few of you not quite up on your Norwegian I did a google translate of it for you. (It is funny at times...)